søndag 16. februar 2014

Ordene som aldri ble sendt..



Kjære venn!

Det er veldig, veldig lenge siden jeg har skrevet brev til deg og brev generelt til andre! Når jeg tenker over det virker det som at internett og facebook er blitt den nye tidstyven og vi skyver unna alt det vi gjorde før. 

Kanskje ble det kjedelig, vi orket ikke å hente fram roen vi hadde til å få noen ord ned på papiret. Har du som jeg oppdaget at det er ganske så tomme postkasser vi har. Enten er det avisen, noen regninger, en hentelapp til en pakke, eller bare reklamer. Noe vesentlig er blitt borte, noe veldig personlig. Kan du gjette hva det er? Eller vet du det? Jeg erkjente for meg selv at det personlige brevet savnet jeg. Den nære kontakten som man hadde har blitt borte et sted på veien!

Det hadde jeg tenkt og få gjort noe med! Derfor kommer brevet denne gang og med et stort håp om at man gjenopptar den brevkontakten man før hadde? Vil du det? Har nemlig erkjent at man ser ikke hverandre på facebook selv om jeg tror det.  Vi tror det kanskje, men skal man lese hverandres statuser må vi nok besøke hverandres vegg? Det er jo ikke slik vi skal ha det? Jeg vet jo at du er der, men jeg vet ikke om du har det bra i hverdagen? Jobber du like mye som før? Har du det like travelt som før?

Året 2014 startet med at nå skulle jeg ta styringen over mitt eget liv og gjøre noe med det sosiale livet! Det er så mange ting som bare forsvant, man satt bak de fire veggene og lurte på hvor livet hadde tatt veien og hvor var vennene blitt av? Har vi glemt hverandre helt? Ja, jeg tror vi har det, eller så finner vi på så mange unnskyldninger. Tidsklemmer, jobb, trening, kjøre barn hit og dit. 

Åh, vent nå litt jeg har jo ikke småbarn som skal både hit og eller dit. Mine er nå voksne med egne liv og egne barn. Nå er det for meg å gripe det livet har å by på! Kos med barnebarna, venner, bekjentskaper, og gjøre noe meningsfylt. 

Det første steg var å dra på strikkekafe. Jeg som ikke en gang kan strikke, men heldigvis man tar det man haver av håndarbeid. Noen liker strikking, andre liker å hekle, noen broderer og felles for oss alle er at vi liker å snakke! Utveksler ideer, får råd, tips ei oppskrift eller to, drikker litt kaffe og spiser litt kake og vi alle bidrar med noe til fellesskapet. Det fine er jo at man blir kjente, både unge og gamle. Vi treffes en gang i måneden om det passer.
Husker hvor jeg grudde meg til det første møtet, men det gikk over all forventning. Og mange har heklet en lyseblå lue med rød kant nederst. Lyseblå garn er det fritt for mange steder. Snakk om noe som tar så helt av blant befolkningen her til lands.

For ikke å gro helt fast i stolen benket foran fjernsynet som virkelig er usosial greie, startet jeg opp med og være fysisk i aktivitet. Både trening og turer ut med kamera. Det er virkelig herlig å kjenne at man lever, at man er i så pass form at man får kroppen til å lystre hvert eneste lille vink!
Blir spennende med fotokurs i de nærmeste dagene, og lære mer om å ta gode bilder og sist men ikke minst lære seg bruken av digitalt verktøy som kamera er! Man har nemlig ildsjeler i sitt nærmiljø og starter opp med noe så fantastisk som fotoklubb er, og sist men ikke minst trening! 

Jeg takker for at du fargelegger dagene mine med alle livets nyanser med dine skrevne ord og kommentarer. Både i statusfeltet på facebook, eller kommentarfeltet her på bloggen, eller skriver et brev! Vi trenger det skrevne ord også i vår hverdag, et lite brev som setter så mange spor etter seg og gir oss stor berikelse i hverdagen..


. Varm hilsen fra Eva.. 

6 kommentarer:

  1. Her var mange sanne ord. Selv er jeg ikke på Facebook, har ikke latt meg fange i det spindelvevet. Men jeg har jo merket ringvirkningene, min bror med kone lever sine liv på Facebook. Nå har jeg gitt opp, nå får det bli hans tur å strekke ut en hånd.

    Det gammeldagse brevet er blitt en sjeldenhet tydeligvis. Men du var ikke så langt unna med dette innlegget, selv om det ikke dumpet ned i noens postkasse.

    Ønsker deg en fortryllende kveld!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror du skal være glad for at du ikke lever livet gjennom facebook. Noen gjør det som du nevner. Jeg er på face men lever ikke livet mitt gjennom den. Har jo mange andre ting jeg vil gjøre. I dag pleier jeg spysjuka som kom som kasta over meg i går kveld.. Jeg har ligget på sofa til hodepinen satte inn, og nå nyter jeg litt mat. Håper det vil holde seg på plass.. Tror jeg skal sende et brev til ho jeg brevvekslet med før.. Ha en fin uke, og klem i fra nord...

      Slett
  2. Jeg er egentlig så enig med deg. Jeg har noen venner som skriver brev til meg hver jul, men skriver jeg tilbake, nei!
    Men så hyggelig det er å få brev!
    Lykket til med fotokurset,. Det virker ikke som du sitter å forfaller, men er i full sving!
    Ha en fin uke!

    SvarSlett
    Svar
    1. Synes det er riktig så hyggelig når det dumper ned et brev, men vi har visst sluttet alle sammen.. Vi får kose oss når noen tenker på oss og sender et kort eller et brev. Takk, håper jeg er frisk til i morgen, har jo fått spysjuka. Jeg satser på at formen er bra til i kveld slik at jeg kommer meg på trening og kurs i morgen.. Ha en fin uke og riktig god tur til Vietnam og kos deg!

      Slett
  3. Har aldri holdt opp jeg, med å skrive brev.
    Eneste er at når leddgikten herjer som verst bruker jeg tastaturet og skriver ut.
    For at mottageren skal ha en sneballs sjanse til å forstå.
    For det blir kaldt med bare den digitale verdenen.
    Klem :)

    SvarSlett
  4. Hvor flott at du fortsatt skriver brev. Jeg skrev for hånd før, men med gikt i fingrene ble det smertefull, og jeg brukte tastaturet.. Men den digitale verden har visst overtatt mye og det blir gjerne upersonlig. Likevel jeg setter pris på det skrevne ord og tastaturet.. Klem tilbake!

    SvarSlett

Jeg setter stor pris på hilsen i bloggen min fra akkurat deg! Jeg tar også turen tilbake for å hilse på deg i din blogg!