torsdag 22. august 2013

Om å utfordre høydeskrekk..

I tidligere år var min bedre halvdel mye på rypejakt inntil knærne begynte å trøble og han fikk noen operasjoner med menisken.. Tok ufattelig lang tid og bli bedre og han skrinla alt som het turer ut i naturen. Men mange ganger satt han å erindret om sine turer blant annet til Lakstinden.. Og når han ble så pass i beina så skulle han vise meg sitt yndlingsfjell..

Siden jeg har bodd i nærheten så visste jeg veldig godt av fjellet som en gang var ti på topp tur, og vi kunne legge i vei i begynnelsen av juli.. Været viste seg i fra sin beste side her hos oss, men ikke fullt så lovende på yttersiden..

For å vise dere den tegnet ruta så er det fra toppen der vi tok veien ned, mens vi gikk mer til høyre og kom opp langs åsryggen.. Bildet her er lånt hos Ryggsekk en fantastisk turblogg og flotte bilder som gjør at en får lyst til å gå på tur selv.. Resten av bildene som jeg kommer til og vise her er tatt av meg..

Vi startet som sagt i juli, og jeg hadde omtrent ikke pust så det ble noen stopp.. Heldigvis har man jo ventoline i sekken så sånt sett berget jeg meg og ved å ta tiden til hjelp.. Vi bruker ca 30 min å kjøre i fra oss for å komme til yttersiden av Kvaløya. Eneste minuset her er dårlige parkeringsmuligheter. Men vi fant en plass å sette bilen mens vi belaget oss opp i høyden..

Her ser dere veien og i krysset der og tar til høyre så kommer man til Sommarøya. Og veien til venstre går til Brensholmen. Og jeg tror den bakerste fjellet der ligger på Senja. Været var grått denne dagen, og tåka begynte å komme, og vi fryktet regn..

Videre oppover bar det, og da vi var kommet litt over den første bratte kneiken var tåken kommet ned i fjellsiden, og regnet slo inn. Vi fant hos en plass å sitte litt i le for vinden og med regnponcho på fikk vi oss kaffe og litt medbrakt niste mens vi diskuterte hva vi skulle gjøre. Men det ble verre og verre, og da fant vi ut at vi heller skulle satse på en ny tur men da mot ettermiddagen. Fredag i forrige uke opprant dagen, og vi ladet batteriene for nå skulle toppen nåes. Når jeg først har satt meg et mål er det viktig for meg og kunne nå det!

Må presisere at de første bildene er fra første turen og hvor været som sagt ikke spilte på lag med oss. Veien fører oss mot Hillesøya, det er den dere ser der bakerst. Sommarøya ser du ikke her på bildet. Denne veien kjører jeg når mannen skal hentes når båten ligger på land, og han har tid til en tur hjem eller går på fri. Grei vei å kjøre men dårlig standard og smalt.. Verst på vinterstid synes jeg.. Men tar man det bare med ro vil man før eller siden komme fram..

Jeg kan virkelig det med å nyte utsikt uansett hvor jeg er! Enten i fra veien eller til fjells. Nå siden i sommer starta vi med å ta oss turer ut og det har vi ikke angret på. Hvorfor jeg begynte, tja si det det startet med at svigerdatter hadde satt seg et mål om en fjell hun ville opp på når hun hadde ferie. Vel, jeg sa at jeg skulle bli med men vi måtte jo starte et sted. Som sagt så gjort, men hun fikk dårlig tid og ferien var over og vi fortsatte da.

Vi ser ut mot havet så langt øyet rekk, og snart hadde vi passert stedet hvor vi hadde en rast fra første forsøket for å nå opp til toppen.. Vi fulgte en sti, og snart tok av fra den og fortsatte langs vannet og fikk fylt vannflaskene. Og jeg så langs åskammen at det ville bli en tøff tur. Bratt men ikke at det skremte meg selv om jeg synes det er tungt. Det var satt opp pinner slik at vi kunne følge veien videre opp, og jeg satte meg et nytt lite mål. Nå hver pinne, og når det var gjort var jeg et steg nærmere toppen..

Vi fikk da tid til en kafferast, og spise litt for og få energi. Været var nydelig, sol i fra blå himmel og ca 16 grader. Heller ikke en eneste mygg var å se, ikke en flue, eller klegg. Merkelige greier, men det var godt uten de plagsomme insektene...


Her passerer vi vannet, og en fint sted for å fiske vil jeg tro og mannen var helt sikkert syk etter å bare slappe av og nyte fjellroen ved et fiskevann, men det var jo ikke det vi var kommet for å gjøre nei.. Når vannet var passert startet oppturen, og jo lenger opp vi kom jo mer vind var det. Etter ti på topp ruten så er den veien den raskeste å gå opp og ned, og kanskje bruke litt over en time. Men i min alder, og med ekstrem dårlig pust tar ting tid.. Jeg går ikke på fjellet for å stresse, og klare en tur på kortest mulig tid, nei jeg går for å kunne nyte og kjenne at jeg har brukt kroppen. Den gode følelsen når man kommer hjem, og kjenne slitenheten i kroppen.. Jeg er neppe alene om det..

Opp til venstre her bar det, og jeg funderte veldig på hva jeg ville få se jo nærmere toppen og varden jeg kom.. Vet jo at det er flere fjell i bakgrunnen som man ikke akkurat ser på bildet.. Pinnene langs siden viste vei, og det var bare og få føttene med selv om jeg kunne kjenne det godt i leggene.. Med litt hvile så kommer man seg alltid videre... Motsatt side var mer som en fjellrøys og ulendt terreng og ikke egnet for turterreng selv om jegere gjerne kanskje må gå ned for å hente rypa de har skutt. Man vet jo aldri hvor fuglen lander..

Som overskriften i innlegget nevner så har jeg høydeskrekk. Mannen vet om det, men hvor alvorlig den er det visste han ikke da vi kom opp.. Jeg var ikke redd på oppturen, og hele tiden trodde jeg at vi gikk ned samme vei som vi kom.

Her ser vi bygda Sandneshamn som ligger i Kattfjorden. Her er plassen mannen min kommer i fra, og hvor vi bodde i 11 år.. Jeg bodde i det hvite huset på neset der.. Omtrent..

Fjellet som du ser der er Vasstinden og er 950 moh og kanskje jeg en dag kan kurere min høydeskrekk og kan komme meg opp dit.. Det er en drøm jeg har hatt i mange år, jeg har venninner som spør om vi kan ta turen dit opp. Men høydeskrekken den stopper meg.. Hvordan fikk jeg det, og hva var årsaken? Jeg tror det kommer av at jeg en gang datt ned i fra et garasjetak å hang og dinglet etter takrenna og da var jeg 10 år.. Moren min reddet meg den gangen, og etter det holdt jeg meg unna høyder. Men med årene så har denne skrekken bare blitt verre, og jeg har skjønt at det ligger nok mer bak kanskje noe som har skjedd i et tidligere liv og som man tar med seg inn i dette livet..


Her er varden og den røde postkassen! Jeg var oppe varm og svett!! Men du verden hvor mye vind det var, og man holdt nærmest på å blåse avgårde! Om bilder blir uklare så skyldes det vinden som får tak i kamera og det blir små rystelser.. Kunne bare glemme å ta meg en rast med kaffe for jeg fant jo ikke le noen steder uten at vinden røsket tak i meg. En liten kuling var det nok til tross for klarvær og sol..

For en utsikt, og jeg vet å kunne nyte det også. Så nær himmelen man på en måte er, selv om dette er en liten topp på under 500 moh, men med omveien tror jeg nok at den var noe lengre!

Her ser dere meg, ikke med armene i været og jubelbrøl, men likevel varm og svett.. Jeg var oppe.. Etter inntak av vann var jeg klar for å gå ned. Og da mener mannen at det ikke er så bratt ned om vi tar den opprinnelige veien.. Greit tenker jeg og jo fortere hjem desto bedre...

Vel vi begynner nedstigningen, og da jeg fikk se hvor bratt det egentlig var, og hvor høyt jeg var oppe, og ser havet så slår skrekken til. Jeg var som paralysert av frykt, hjertet banket ekstra, svetten rant og knærne begynne å dirre. Vi kom lenger ned, og så var det liksom litt lettere og man så ikke det ville lenger og jeg tenkte at dette vil da gå bra..

Men gjennom ura og uten noe holdepunkter ble det verre, og snørr og tårer rant. Mannen angret seg veldig for ruten vi tok ned han ante ikke at det var så bratt. Men så fikk han se høydeskrekk i praksis. Han foreslo at vi kunne gå opp igjen, men jeg var så sliten allerede i leggene og lårene at vi måtte bare fortsette på det vi hadde begynt på..

Enda et vann som lå nedfor varden, og her er det ikke fisk i det hele tatt. Sola var i ferd med og gå ned i havet og kanskje fikk man noen fine kveldsbilder om jeg klarte å holde tunga rett i munnen og kamera beint, men vind gjør sin del av jobben..

Brattere, og brattere ble det og vondere og vondere i beina. Tåa presset mot turskoen og vondt ble det, kramper under føttene av og til gjorde nedstigningen tungt belastet. Hva var verst, å gå opp eller å gå ned.. Jo, det er å gå ned... Ille var det å høre mannen som gikk å angret hele greia med denne turen og at han ville ta gleden i fra meg ved å gå i fjellet.. Åh, nei da kjenner han ikke staheten min og viljen jeg har for å komme meg igjennom dette..


Solen badet litt av himmelen rød, men du verden jeg var så skjelvende at jeg omtrent ikke klarte å holde kamera stødig. Satte jeg meg ned, kom jeg meg heller ikke opp. Vinden ble sterkere og sterkere og jeg trodde ikke at veien skulle ta slutt. Alt jeg ville var å komme meg ned til bilen før det ble for mørkt.. Omsider kom vi ned, og jeg kunne puste lettet ut selv om jeg var nær ved å gi helt opp.. Men en ting er sikkert, jeg kommer til å ta den turen igjen men da skal jeg gå opp samme vei som sist, og den veien blir det samme som blir tatt på returen. En slik prøvelse som dette setter jeg meg ikke en gang til, og mannen ja han var mest redd for at jeg hadde mistet gleden for fullt, og derfor ble han ekstra glad når jeg sa at jeg kommer til å gå der en gang til..

Lørdagen opprant med gangsperra i legger og lår, og nakken hadde stivnet totalt.. Veien var ikke lang til naprapatdoktoren og jeg er nå i fin, fin form og søndag blir det en til Fløya. Og vi går opp, og tar Fjellheisen ned..

Her ser dere broen som er enveiskjørt, denne går over til Sommarøya. Den lille her i midten... Er trafikklys slik at vi ser når det er trygt for å kjøre over..

I morgen feirer vi dagen til yngste datteren vår som fyller 22 år.. Og dagen feirer vi i morgen ettermiddag...


12 kommentarer:

  1. Godt gjort, du var kjempeflink! Tøft å utfordre høydeskrekken og fullføre hele turen. Det så ut som en veldig fin tur å gå. Superfin utsikt og flott varde på toppen.
    Bildene var nydelige, den nordnorske naturen er virkelig noe spesielt.
    Og nå fikk jeg lyst til å gå på tur :)
    Håper du har fått hvilt skikkelig ut og er i fin form igjen. Ha en fin dag og god helg.
    Stor klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, jeg kom meg ned selv om det tok sin tid.. Men trengte bare to behandlinger hos naprapaten og jeg er så god som ny.. Blir fjelltur på søndag hvor vi går opp til Fløya, og tar Fjellheisen ned. En fin tur.. Og vi får visst yngste jenta med oss.. Og det er moro.. Ha en fin kveld og en riktig god helg til deg!

      Slett
  2. Flotte bilder fra en godt beskrevet tur. Gjennomføre sine mål, det er viktig ja. Og det er utrolig hva en kan greie, om en bare forsøker å greie det. Er mine erfaringer. Så er det jo greit med noen hjelpemidler da, slik som den lille runde vi har med oss. ;)Ventoline. Den gjør underverker for meg, i alle fulle fall.

    Ha en trivelig dag i morgen sammen med dine, ei god natt og en super tur på søndag. "Du må itj fårra nålles". ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg vet ikke hva som er galt mellom wordpress og blogspot men jeg har problem med en annen wordpress blogg hvor jeg overhodet ikke får kommentert selv om jeg er logget inn.

      Dine kommentarer var det fire av, hvor jeg deler de to. De andre to var helt like så de slettet jeg bare.. Skulle da være måte på hvor man skulle gjenta seg selv.

      Ventoline er med på slike turer, det er jeg nødt til. Gleder meg til søndagens tur og værmeldingen virker lovende... Ha en fin, fin helg!

      Slett
  3. Jeg har lagt inn en kommentar, men fikk ikke beskjed om at den ventet på godkjennelse. Håper den kommer etter hvert. Hvis ikke får jeg skrive en ny. ;)

    Dette blir på en måte en test for meg selv om det fungerte. Noen ganger er det litt kluss mellom blogspot og WP, har vi erfart. ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det fungerte. Kanskje det er litt kluss av og til, og neste gang virker det vel hundre prosent..

      Slett
  4. Nydelige bilder og føler jeg har vært på tur selv med den flotte beskrivelsen :)

    Artig å høre om du prøver deg på den kaka og gjør den sunnere :)

    Kos deg masse i dag og med bursdag til jenta di :)

    Klemmer fra Monica

    SvarSlett
  5. Takk Monica.. Dagen ble feiret i går, og kakene gikk ned på høykant. Blå og rosa kake...

    Blir jo noen bursdager som skal feires i september, og skal prøve å finne en sunnere variant..

    I morgen er det nok en fjelltur og jeg gleder meg... Ha en fin lørdag, klem tilbake..

    SvarSlett
  6. Kjærlighet. :D Takk for turen og nydelige bilder.

    SvarSlett
  7. Med eller uten høydeskrekk, der så det virkelig bratt ut ja! (første bildet)

    Mange flotte bilder, hva er herligere enn fjell! og det beviser du her, utsikten også mot det evige blå hav! :)

    Klem fra meg! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Viola.. Det var nedturen som var verst, men neste gang går man ned motsatt vei.. Langs ryggen om du ser på det første bildet... Sommeren og høsten har vært flott her nord... Klem tilbake...

      Slett

Jeg setter stor pris på hilsen i bloggen min fra akkurat deg! Jeg tar også turen tilbake for å hilse på deg i din blogg!