torsdag 22. august 2013

Om å utfordre høydeskrekk..

I tidligere år var min bedre halvdel mye på rypejakt inntil knærne begynte å trøble og han fikk noen operasjoner med menisken.. Tok ufattelig lang tid og bli bedre og han skrinla alt som het turer ut i naturen. Men mange ganger satt han å erindret om sine turer blant annet til Lakstinden.. Og når han ble så pass i beina så skulle han vise meg sitt yndlingsfjell..

Siden jeg har bodd i nærheten så visste jeg veldig godt av fjellet som en gang var ti på topp tur, og vi kunne legge i vei i begynnelsen av juli.. Været viste seg i fra sin beste side her hos oss, men ikke fullt så lovende på yttersiden..

For å vise dere den tegnet ruta så er det fra toppen der vi tok veien ned, mens vi gikk mer til høyre og kom opp langs åsryggen.. Bildet her er lånt hos Ryggsekk en fantastisk turblogg og flotte bilder som gjør at en får lyst til å gå på tur selv.. Resten av bildene som jeg kommer til og vise her er tatt av meg..

Vi startet som sagt i juli, og jeg hadde omtrent ikke pust så det ble noen stopp.. Heldigvis har man jo ventoline i sekken så sånt sett berget jeg meg og ved å ta tiden til hjelp.. Vi bruker ca 30 min å kjøre i fra oss for å komme til yttersiden av Kvaløya. Eneste minuset her er dårlige parkeringsmuligheter. Men vi fant en plass å sette bilen mens vi belaget oss opp i høyden..

Her ser dere veien og i krysset der og tar til høyre så kommer man til Sommarøya. Og veien til venstre går til Brensholmen. Og jeg tror den bakerste fjellet der ligger på Senja. Været var grått denne dagen, og tåka begynte å komme, og vi fryktet regn..

Videre oppover bar det, og da vi var kommet litt over den første bratte kneiken var tåken kommet ned i fjellsiden, og regnet slo inn. Vi fant hos en plass å sitte litt i le for vinden og med regnponcho på fikk vi oss kaffe og litt medbrakt niste mens vi diskuterte hva vi skulle gjøre. Men det ble verre og verre, og da fant vi ut at vi heller skulle satse på en ny tur men da mot ettermiddagen. Fredag i forrige uke opprant dagen, og vi ladet batteriene for nå skulle toppen nåes. Når jeg først har satt meg et mål er det viktig for meg og kunne nå det!

Må presisere at de første bildene er fra første turen og hvor været som sagt ikke spilte på lag med oss. Veien fører oss mot Hillesøya, det er den dere ser der bakerst. Sommarøya ser du ikke her på bildet. Denne veien kjører jeg når mannen skal hentes når båten ligger på land, og han har tid til en tur hjem eller går på fri. Grei vei å kjøre men dårlig standard og smalt.. Verst på vinterstid synes jeg.. Men tar man det bare med ro vil man før eller siden komme fram..

Jeg kan virkelig det med å nyte utsikt uansett hvor jeg er! Enten i fra veien eller til fjells. Nå siden i sommer starta vi med å ta oss turer ut og det har vi ikke angret på. Hvorfor jeg begynte, tja si det det startet med at svigerdatter hadde satt seg et mål om en fjell hun ville opp på når hun hadde ferie. Vel, jeg sa at jeg skulle bli med men vi måtte jo starte et sted. Som sagt så gjort, men hun fikk dårlig tid og ferien var over og vi fortsatte da.

Vi ser ut mot havet så langt øyet rekk, og snart hadde vi passert stedet hvor vi hadde en rast fra første forsøket for å nå opp til toppen.. Vi fulgte en sti, og snart tok av fra den og fortsatte langs vannet og fikk fylt vannflaskene. Og jeg så langs åskammen at det ville bli en tøff tur. Bratt men ikke at det skremte meg selv om jeg synes det er tungt. Det var satt opp pinner slik at vi kunne følge veien videre opp, og jeg satte meg et nytt lite mål. Nå hver pinne, og når det var gjort var jeg et steg nærmere toppen..

Vi fikk da tid til en kafferast, og spise litt for og få energi. Været var nydelig, sol i fra blå himmel og ca 16 grader. Heller ikke en eneste mygg var å se, ikke en flue, eller klegg. Merkelige greier, men det var godt uten de plagsomme insektene...


Her passerer vi vannet, og en fint sted for å fiske vil jeg tro og mannen var helt sikkert syk etter å bare slappe av og nyte fjellroen ved et fiskevann, men det var jo ikke det vi var kommet for å gjøre nei.. Når vannet var passert startet oppturen, og jo lenger opp vi kom jo mer vind var det. Etter ti på topp ruten så er den veien den raskeste å gå opp og ned, og kanskje bruke litt over en time. Men i min alder, og med ekstrem dårlig pust tar ting tid.. Jeg går ikke på fjellet for å stresse, og klare en tur på kortest mulig tid, nei jeg går for å kunne nyte og kjenne at jeg har brukt kroppen. Den gode følelsen når man kommer hjem, og kjenne slitenheten i kroppen.. Jeg er neppe alene om det..

Opp til venstre her bar det, og jeg funderte veldig på hva jeg ville få se jo nærmere toppen og varden jeg kom.. Vet jo at det er flere fjell i bakgrunnen som man ikke akkurat ser på bildet.. Pinnene langs siden viste vei, og det var bare og få føttene med selv om jeg kunne kjenne det godt i leggene.. Med litt hvile så kommer man seg alltid videre... Motsatt side var mer som en fjellrøys og ulendt terreng og ikke egnet for turterreng selv om jegere gjerne kanskje må gå ned for å hente rypa de har skutt. Man vet jo aldri hvor fuglen lander..

Som overskriften i innlegget nevner så har jeg høydeskrekk. Mannen vet om det, men hvor alvorlig den er det visste han ikke da vi kom opp.. Jeg var ikke redd på oppturen, og hele tiden trodde jeg at vi gikk ned samme vei som vi kom.

Her ser vi bygda Sandneshamn som ligger i Kattfjorden. Her er plassen mannen min kommer i fra, og hvor vi bodde i 11 år.. Jeg bodde i det hvite huset på neset der.. Omtrent..

Fjellet som du ser der er Vasstinden og er 950 moh og kanskje jeg en dag kan kurere min høydeskrekk og kan komme meg opp dit.. Det er en drøm jeg har hatt i mange år, jeg har venninner som spør om vi kan ta turen dit opp. Men høydeskrekken den stopper meg.. Hvordan fikk jeg det, og hva var årsaken? Jeg tror det kommer av at jeg en gang datt ned i fra et garasjetak å hang og dinglet etter takrenna og da var jeg 10 år.. Moren min reddet meg den gangen, og etter det holdt jeg meg unna høyder. Men med årene så har denne skrekken bare blitt verre, og jeg har skjønt at det ligger nok mer bak kanskje noe som har skjedd i et tidligere liv og som man tar med seg inn i dette livet..


Her er varden og den røde postkassen! Jeg var oppe varm og svett!! Men du verden hvor mye vind det var, og man holdt nærmest på å blåse avgårde! Om bilder blir uklare så skyldes det vinden som får tak i kamera og det blir små rystelser.. Kunne bare glemme å ta meg en rast med kaffe for jeg fant jo ikke le noen steder uten at vinden røsket tak i meg. En liten kuling var det nok til tross for klarvær og sol..

For en utsikt, og jeg vet å kunne nyte det også. Så nær himmelen man på en måte er, selv om dette er en liten topp på under 500 moh, men med omveien tror jeg nok at den var noe lengre!

Her ser dere meg, ikke med armene i været og jubelbrøl, men likevel varm og svett.. Jeg var oppe.. Etter inntak av vann var jeg klar for å gå ned. Og da mener mannen at det ikke er så bratt ned om vi tar den opprinnelige veien.. Greit tenker jeg og jo fortere hjem desto bedre...

Vel vi begynner nedstigningen, og da jeg fikk se hvor bratt det egentlig var, og hvor høyt jeg var oppe, og ser havet så slår skrekken til. Jeg var som paralysert av frykt, hjertet banket ekstra, svetten rant og knærne begynne å dirre. Vi kom lenger ned, og så var det liksom litt lettere og man så ikke det ville lenger og jeg tenkte at dette vil da gå bra..

Men gjennom ura og uten noe holdepunkter ble det verre, og snørr og tårer rant. Mannen angret seg veldig for ruten vi tok ned han ante ikke at det var så bratt. Men så fikk han se høydeskrekk i praksis. Han foreslo at vi kunne gå opp igjen, men jeg var så sliten allerede i leggene og lårene at vi måtte bare fortsette på det vi hadde begynt på..

Enda et vann som lå nedfor varden, og her er det ikke fisk i det hele tatt. Sola var i ferd med og gå ned i havet og kanskje fikk man noen fine kveldsbilder om jeg klarte å holde tunga rett i munnen og kamera beint, men vind gjør sin del av jobben..

Brattere, og brattere ble det og vondere og vondere i beina. Tåa presset mot turskoen og vondt ble det, kramper under føttene av og til gjorde nedstigningen tungt belastet. Hva var verst, å gå opp eller å gå ned.. Jo, det er å gå ned... Ille var det å høre mannen som gikk å angret hele greia med denne turen og at han ville ta gleden i fra meg ved å gå i fjellet.. Åh, nei da kjenner han ikke staheten min og viljen jeg har for å komme meg igjennom dette..


Solen badet litt av himmelen rød, men du verden jeg var så skjelvende at jeg omtrent ikke klarte å holde kamera stødig. Satte jeg meg ned, kom jeg meg heller ikke opp. Vinden ble sterkere og sterkere og jeg trodde ikke at veien skulle ta slutt. Alt jeg ville var å komme meg ned til bilen før det ble for mørkt.. Omsider kom vi ned, og jeg kunne puste lettet ut selv om jeg var nær ved å gi helt opp.. Men en ting er sikkert, jeg kommer til å ta den turen igjen men da skal jeg gå opp samme vei som sist, og den veien blir det samme som blir tatt på returen. En slik prøvelse som dette setter jeg meg ikke en gang til, og mannen ja han var mest redd for at jeg hadde mistet gleden for fullt, og derfor ble han ekstra glad når jeg sa at jeg kommer til å gå der en gang til..

Lørdagen opprant med gangsperra i legger og lår, og nakken hadde stivnet totalt.. Veien var ikke lang til naprapatdoktoren og jeg er nå i fin, fin form og søndag blir det en til Fløya. Og vi går opp, og tar Fjellheisen ned..

Her ser dere broen som er enveiskjørt, denne går over til Sommarøya. Den lille her i midten... Er trafikklys slik at vi ser når det er trygt for å kjøre over..

I morgen feirer vi dagen til yngste datteren vår som fyller 22 år.. Og dagen feirer vi i morgen ettermiddag...


søndag 11. august 2013

Endelig ble en drøm realisert!

I mange år har jeg drømt om og få besøkt øya Gåsvær som ligger nord for Kvaløya utenfor Tromsø. For å komme dit bør du ha en båt, eller at du blir fraktet dit av noen som har en båt.. I 1987 skulle vi få døpt vår eldste datter, og ble tilbudt å få henne døpt i Gåsvær kapell som er en langkirke og ble bygd på dugnad i 1941. Øyas høyeste punkt er 21 moh så vinden vil ta godt i her, hvor det befinner seg tre hus og et naust, og ingen fastboende...

Min svigerdatter hentet meg en dag i juni og vi satte kursen til hennes hjemsted Tromvika hvor hennes far ventet på oss og flere andre med båten sin.. Jeg følte meg virkelig beæret over og få lov til og være med på selveste St.Hans aften. Himmelen var grå, men det var ikke så veldig kaldt og man hadde kledd seg etter forholdene. Sekken var pakket med mat, kaffe, og kamera..

Jeg kom meg ned i båten selv om man måtte klatre litt i stigen i fra kaien.. Men sterke mannfolk hjelper gamle kjerringer som er helt kløne på slike ting og har høydeskrekk i tillegg, så fortonet båten seg veldig langt nede i dypet...

Min svigerdatter, hennes far og bror + tante og onkel har mange av sine nære familiemedlemmer gravlagt på Gåsvær, og derfor er de der i sommermåneden for og stelle gravene og plante. Og så har de noe som heter Gåsværdagene som vanligvis er rundt 20 juli hvor det kommer folk i fra de nærliggende stedene rundt, og da er det folksomt der. Arbeid som skal gjøres på kirka gjøres på dugnad..
Her ser dere kirken, og veslehuset i forgrunnen er ute do. Den gamle var revet, og en ny var kommet på plass. Man kan selvfølgelig bli tissetrengt der også..

Det var med andektighet man steg i land, og for en skjønnhet og for en stillhet man ikke finner andre steder. Et paradis rett og slett, og da tenker jeg ikke på vinteren!

Som dere ser er det mye ugress, og ikke alle graver som blir stelt. Er jo ikke sikkert det er etterkommere igjen, eller de kan ha flyttet... Mange gamle graver så jeg. Disse som man ser her var barnegraver av det jeg kunne lese.... Barn som ikke var så gamle. Noen døde sikkert i krybbedød, kunne ha vært født for tidlig, eller av andre sykdommer. Man skal huske på det var en annen tid..

Gåsvær ligger idyllisk til uti havgapet og turen dit med båt tok over 1 time. Og når jeg tenker på fremkommeligheten og hvordan de hadde det før i tiden så må det ha vært tungvint og få begravd sine døde. Vinterstid var det nok ikke noen mulighet kan jeg tenke meg. Noen av gravene var så gamle at skriften var vanskelig å tyde..

Den største båten var den jeg kom med, og som dere ser var det overskyet men ganske varmt selv om ikke solen var framme.. Fin plass til båten og det var flere som var ute i samme ærend som vi..

Bildet under viser to venninner og hun i midten er kusinen til min svigerdatter. Og hun i lilla lue er mitt eldste barnebarn. De fant seg en liten brygge som de kunne ligge å titte ned i sjøen eller bare skravle litt.. Vi andre fant oss en liten plass for å sitte for å kunne nyte litt medbragt niste med kaffe attåt.. Er jo ikke noen bevertning ombord i en sjarkbåt med andre ord...


Denne dagen som vi var der, var det folk i det ene huset som er brukt til ferie/fritidsbolig og de hadde en hund som kom å hilste på oss nysgjerrig som den var..

Vi prøver og finne ut om min manns oldefar kan være gravlagt her, men det er få og spørre fordi vi rett og slett ikke vet. Men vi holder på å undersøke fordi hans farmor var oppvokst i en av bygdene i nærheten av Gåsvær.. Og det var en god del som var i fra den bygda som var gravlagt der..

Finnes en nettside hvor man kan søke, men det er ikke så lett fordi jeg synes det er litt vanskelig nettside og skjønne oppbygningen på. Lete her, og trykke på noen knapper der og jeg får ikke fatt i den informasjonen jeg sårt trenger. Vel, kanskje det blir lettere når jeg skjønner mer av hva jeg trykker på?

Her er det ene huset som står der, og det synes til og være et flott hus. Liker den stilen det er bygget i, og hvor mange som bygger i dag har noe lignende stil..

Dagen vi var der ute var selveste St.Hans aften og jeg skulle også et annet sted senere på ettermiddagen sammen med familiemedlemmer men som svigerdatter sa at hun tvilte sterkt på at været var like perfekt til kvelden...

Jeg gikk å tuslet litt omkring, leste på støttene og gjett om de hadde mange flotte navn før i tiden. Hvorfor ser vi ikke disse navnene i dag? Men da kom jeg på da min eldste sønn ble født og min mor som kom med mange forslag til navnevalget.. Pål var et og jeg sa nei.. Gutten kunne bli mobbet på skolen med sangen "Pål sine høner", og derfor ble det et moderne navn til min mors store frustrasjon.. All ære til de gamle navnene, men i dag skjønner jeg henne på en måte!

Her hvilte det en familie, og noen var født tidlig på 1800 tallet.. Tenk før ute ved kysten hvor familier livnærte seg av havet, og fedre og sønner var med på Lofotfisket. Og kvinner og barn skulle klare seg så best de kunne der hjemme. Ta båten for å ro til butikken hvor de kanskje ble hånet fordi de hadde lite penger å rutte med og måtte handle på krita. Kjøpmennene hadde stor makt den tiden! Mange slitere med andre ord.. Både store og små...

Jeg har tatt mange bilder og det er vanskelig og velge hvilke jeg vil vise fram, og da blir det bare en liten knippe som blir vist.. Dagen min var bare så helt perfekt, og jeg koset meg så mye at det er vanskelig og beskrive med ord. Da passer det best
og beskrive det med bilder..

Mange flotte øyer er det og hva de heter husker jeg ikke. Men jeg ønsker vi hadde båt, og da vet jeg at jeg har villet besøkt alt jeg så og sett den bosettingen de hadde før om årene, og steder som er fraflyttet nå..

Jeg var også inne i kirken, det var nemlig en kar der og jobbet på dugnad ved å sette inn nye vinduer i kirken. En kirke bygd på dugnad må taes vare på, og all ære til de folkene som bor i rundt omkring som tar seg turen hit både titt og ofte, også under Gåsvær dagen!

Og en vakker dag tar slutt, og på turen tilbake ble det litt regn og da vi var kommet til butikken for å handle grillmat til St.Hans aften høljet regnet ned så endte jeg opp med pølser og brød til middag den dagen og skrinla alle planer om St.Hans treffet... Kanskje det klaffer bedre til neste år!

Takk for følget og ha en fin søndag...