Noen late dager..

 

Jeg har ikke vært så flittig i disse dagene med å gå tur. Var kun mandag og tirsdag. Det gikk forholdvis fint med tåa. Neglen er fortsatt det samme og ganske øm.  En av kveldene i denne uka måtte jeg på møte. Heldigvis hadde jeg mobilen med og fikk tatt bilde av denne vakre kveldsstemningen.

I går hadde jeg besøk av min bror og kone og det var så koselig fordi det er så sjelden vi treffes. Avstandene er for store. I morges våknet vi opp til snø, og det var blitt hvitt i fjellene. Jeg skulle kjøre datter til jobb i byen. Da vi var kommet til flyplassen var det kontroll og jeg ble vinket inn. Men denne fruen her kjører ikke rundt med promille.

I kveld kommer barnebarna og da er det duket for overnatting hos farmor. Det blir film og godis. Med andre ord liv i stua. Lille Marius på 3 1/2 har nemlig dilla for spill på mobilen. Han har lært farmor å like det samme spillet, og farmor ble fort hektet. Men i kveld er det han så låner min mobil, og det går bra det.

Jeg har vært på butikken og der snakket jeg med min eldste sønns tidligere klassekamerat. De har ingen kontakt i dag, men han pleier å snakke med meg når vi en sjelden gang møtes som i dag på butikken. Jeg vil gjerne nevne at det er ikke alle som er heldige og få være friske. Denne mannen er schizofren. Noen ganger vil han snakke med meg og andre ganger vil han ikke. Mer om denne lidelsen finner du HER. I dag ville han vite om jeg hadde merket noe usedvanlig hjemme hos hans foreldre for ca 30 år siden? Nei, sier jeg ikke som jeg kan huske. Hvordan det? – Han forteller at han hører stemmer men det er ingen. Og mye annet som kommer fram i samtalen. Jeg måtte nå medgi at det finnes jo mye mellom himmel og jord som det ikke finnes forklaring på. Han sier seg enig og borte var han. Han prater aldri lenge med meg.

Min sønn sier at han snakker sjelden med sin tidligere kamerat fordi han synes han er rar. Ja, det er han. Men han er et menneske med en psykisk lidelse. Jeg vokste opp med en mamma som var plaget med “dårlige nerver” som de kalte det før. Når hun forsvant inn i sin verden, var det ingen som oppnådde kontakt med henne. En gang ble jeg redd min egen mor og låste henne inn på soverommet og ringte til min tante. Da var jeg 10 år gammel. Det var et sjokk, fordi mamma ikke var mamma lenger. Hun havnet på psykiatrisk sykehus og mitt første møte med Åsgård var en sjokkopplevelse en gang på 60 tallet. Min far seilte ute i utenriksfart, og jeg var alene sammen med min mor. Etter to uker fikk jeg besøke min mor. Jeg kom inn og husker at jeg gikk i en lang korridor før jeg kom inn i avdelingen. Den var låst. En sykepleier viste meg rommet hvor min mor lå.

Hun lå helt apatisk i senga. Jeg snakket til henne men fikk ikke svar. Blikket var helt tomt. Jeg snakket og snakket, men ingen respons. Pleieren sa at hun hadde fått mange beroligende sprøyter og var fjern.  Jeg fikk ikke være der så lenge, men husker jeg sa at jeg skulle nå gå hjem siden min tante ventet.

Med det samme jeg gikk ble det liv i min mor, hun var helt hysterisk og ropte at jeg ikke måtte gå. Jeg prøvde å snakke til henne men det roet ikke henne ned. På nytt kom pleieren og sier at jeg må gå for de skal sette sprøyte. Det siste jeg ser er at de spenner henne fast og jeg forlot sykehuset med en stor klump i magen. Det gikk en tid før jeg fikk lov å besøke henne igjen, de ventet til hun var blitt litt sterkere og ville takle besøk.

Nå er klokken blitt mange og jeg regner med at en liten Marius blir å vekke sin farmor tidlig, og dermed skal jeg legge meg nå og lørdagskveld får være lørdagskveld..

God natt alle!