Kappløpet er i gang, første etappe er unnagjort..

Jeg startet kl. 10.30 og var kommet ca 1 km måtte jeg snu. Men ute på landet er det ikke noe "Tissehotell" og ville jeg rekke toalettet i tide? Kunne ikke sette meg i grøfta heller, det ville ha tatt seg ut...

Her er bygdas eldste gård. Der har de utedo, men det kunne jeg ikke benytte vet dere. Fra spøk til alvor, har jeg nå fått bygdeboka i hende og historien om hvem som har bodd der tidligere, og hvem som har overtatt eiendommen.. I dette tilfellet er det Tromsø Folkemuseum som eier dette. Muligens jeg har noen bilder liggende som ikke har vært publisert før..

Nå presset blæra og jeg trippet hastig videre. Men motivene de stod jo i kø... Man stopper og knipser. Blir bildet bra, eller ikke? Om ikke så slettes det i samme farta og et nytt blir tatt..

Kan hende mine naboer så at jeg gikk et lite stykke for så å snu, og de vet at jeg pleier å gå en stund. Blir man trengende, ja da er man det. Jo eldre man blir jo slappere blir blæra. Og i likhet med hainn Karl hadde jeg også glemt vannflaska. Oh, salighet nå ble jeg tørst også. Det lå tomme flasker i veikanten. Norge ser jo snart ut som et svinesti. Hvorfor kan de ikke ta med seg søppelet sitt?

Når man ser på bildet av denne gården er det huset lengst til venstre som er ført opp først, men jeg klarer ikke finne årstallet. Kan være at de ikke vet, eller at jeg er trøtt og har oversett noe i boken.

Der har jeg en oppgave, og kanskje kan det bli et blogginnlegg av den ideen.. Som dere ser var det et nydelig vær mens jeg gikk tur og var trengende... Småspringer bortover veien. I mens kjører bilene forbi. Noen hilser. Hvem i all verden var det? Ja, ja, alle kjenner apa, men apa kjenner ingen er det et ordtak som sier..
Jeg kan da for pokker ikke huske hvilke biler hver enkelte har. Når man har Fru Fibromyalgi så er ikke hukommelsen den beste. Jeg er så glemsk at jeg er snart moden for gamlehjemmet hvor jeg skal ha rullestolrace med Fru Sørås... Man finner på mye på Facebook som man deler, og snart har omtrent alle kopier av status. Nå skjer det stadige nye oppdateringer der inne, og det er endringer på gang. Vel det får bare komme. Den dagen jeg ikke orker mer, ja da melder jeg meg ut..

Se denne utsikten da.. Her i nærheten vokste min mor opp. De hadde den flotte utsikten. Må mange ganger stoppe opp og bare nyte.

Nå er jeg nesten hjemme, og jeg småspringer videre. Leiter fram nøkkelen og låser meg inn. Skynder meg på wc for å lette blæra, og vaske hender etterpå. Ned i kjøkkenet og leiter fram vannflaska og fyller på iskaldt vann. Husker på å plastre lilletåa som har fått en vannblemme allerede. På med jakka og skoa og låse døra og tar strake veien mot skolen, og skal gå så langt jeg gidder.

Vel inne med skolen oppdager jeg at noe er glemt. Selvfølgelig vannflaska stod igjen der jeg hadde satt den. På bordet. Men ikke tale om at jeg snur for å gå hjem for å hente den. Får bare være påpasselig neste gang. Hainn Karl sin datter sier at vi må ha vann med når vi skal gå så mye.. Det er helt utrolig at han virkelig puster meg i nakken... Jeg har et lite forsprang. Men kjenner jeg trønderen rett så varer det ikke så lenge! Jeg tenkte på at Rosenborg puster like bak Tromsø på tabellen. Noen skimter gull, heder og ære. Jeg gjør det ikke. Vet bare at når det gjelder så roter de det til for seg selv.. Vinner de gull skal jeg gå hele veien til byen var jeg nær ved å si. Men en mil kan jeg klare!

Naturen er så vakker når det er høst.. Blå himmel, og farger som gult, rødt, oransje, grønt, og brunt florerer. Blir helt andektig av Guds skaperverk.



Fjellet bak der var det meningen jeg skulle opp sammen med ei venninne. Men det ble avglemt i fra oss begge, og jeg var en del på farten og hadde det travelt støtt.. Får ha det til gode. Tenkte på skogsveien her i går sammen med datter, men vi ble frarådet det siden elgjakta pågår. Ei mente at noen burde teste synet også.. Kanskje det var bare litt misunnelse som lå bak.. Hva vet vel jeg...

Jeg nærmet meg snuplassen for busser og biler og andre farende. Vi har en familie i bygda som driver med bilcross, og det er deres bil som står der. Måtte smile av det for det var russebilen til en av sønnene tenker jeg... Men det er moro at både foreldre og voksne gutter har en slik glede av det!

Jeg vandret videre og gikk et godt stykke. Men begynte å merke det i beina. Valgte å snu nesen hjemover. Vel hjemme, oppdaget jeg at vannblemmene hadde dukket opp igjen. Verst for lilletåa. En stor vannblemme, og den var rød hele tåen. Skoene har jeg hatt lenge, men det er noe rart at jeg hver eneste gang må polstre beina for å kunne gå lengre turer. Vurderer å ta en time hos fotpleier. Men først skal jeg ha en massasje time på Kna som jeg fikk i bursdagsgave av mine barn...

I kveld fikk jeg lastet ned en app til min mobil telefon. Nemlig en GPS, har Karl en slik må jeg også ha nemlig.. Er spent på om den er til å stole på. At det stemmer på kilometeren det gjenstår å se.

Værmeldingen for i morgen er regn. Vel, man har da gode klær og så får man bare nyte. Vi får jo sterk pust om det blir motvind, gjør vi ikke?


Det er alltids muligheter for andre og være med. Man går i sin tempo. Det skal ikke være press, det skal være moro. Fra neste mandag kommer jeg med en liten overraskelse som jeg håper mange vil være med på!

Nå lokker senga og boka som jeg må lese litt i før jeg sovner..

God natt!