Opp på den høye tinde..

Det er virkelig en regnfull og kald sommer vi har hatt hittil her nord, men når St.Hans aften ikke gav oss forventninger om bål, pølser, grillmat skrinla vi hele feiringen. Ingen ville sitte i fjæresteinan og fryse.. Den ene av våre to døtre var heller ikke frisk, og slet med en lei halsbetennelse. I stedet for å slå i hjel tid foran tvruta kledde min bedre halvdel på seg turklær og var klar til å bli med på en liten kveldstur, og klokken var ca 20.

Vel på veien besluttet vi at det var nok en lunere temperatur i skogen og dermed slo vi inn på skogsveien. Stille, stille, og med nydelige dufter i fra blomster, gress og trær oppdaget vi et skilt hvor det stod: - Ti på topp.. Vi hadde jo selvfølgelig hørt om den nye farsotten, og omtrent hver eneste en vi kjente var helt hekta på disse turene til fjells.

Skal vi, eller skal vi ikke? Vi bestemte at vi kunne gå et lite stykke, og med full mulighet for å snu om det skulle vise seg og bli mer krevende enn vi trodde. Inn i granskogen med oss, vi fulgte stien og bratt var det. Når jeg da hadde sagt A fikk jeg si B også, og heldigvis hadde man da astmasprayen i lomma og kompakt kamera.

Vi gikk og gikk, tildels slake partier og bratte partier og kryssing av bekken og en liten elv. Svett ble man, og vi var nå spent på hvordan det så ut på toppen. Ikke hadde jeg vært der før, og heller ikke min mann var så godt kjent. Da elva var krysset og jeg var kommet tørrskodd over oppdaget jeg toppen. Det var nesten som jeg ville snu for det ble tyngre og tyngre og lårmusklan knøt seg av skrekk. Min kjære sier at vi kan godt snu. Nei sier jeg, er jeg kommet hit så går jeg til jeg er kommet opp på toppen. Snakk om og være sta. Kanskje det er min drivkraft fordi jeg er sta? Tja, det skal jeg ikke videre grunne på, men ble litt forskrekket over at vi hadde glemt mobilen og den turen ble jo lenger enn først antatt.. Stakkars datter som hadde slike uansvarslige foreldre.  - Første bud - Si i fra hvor du går, og husk mobilen!!

Det var dunkelt belysning denne dagen og temmelig overskyet. Jeg formelig følte at skogen holdt pusten og at noen stod bak trærne. Alt jeg hørte var min egen pust for jeg pesa som en hvalross i motbakker!

Denne trestammen var det ikke mye liv igjen i, men om du ser de to utvekstene som er plassert der var jeg glad for at de var litt unna meg for det er vepsebol. Glemmer aldri den gangen jeg gikk barbeint på gresset en sommermorgen og blir stukket av jordveps. Det er noe av det verste jeg har opplevd, for vondt var det. Grøsser ennå ved minnet!

Her var vi kommet en godt stykke og som dere ser er fjellene på andre siden dekket av tåke og skylaget er grått. Det er havet du ser.

Synes det var så mange formasjoner av trær og ser den rene kunsten noe som min kjære mann ikke kunne forstå. Jeg så til og med en heks på sopelime, men det måtte bare ha vært min livlige fantasi denne St.Hans kvelden!

Tenk på hva man kan lage av en veltet trerot? Kom til å tenke på han gamle ensomme mannen som bodde i en liten hytte på ei øy som jeg traff i begynnelsen av 80 tallet. Ble bedt inn for å se på hans kunstverk og det var fantastisk. Møbler og stoler som han hadde laget. Mannen var selskapssyk og inviterte til kaffe. Han hadde varm kaffe på vedovnen som nok hadde stått der hele dagen. Han satte en kopp på bordet til meg og jeg ser at den var skitten. Det var ikke noen kvinne som hadde vasket og stelt for den gamle mannen, men jeg takket og kom med en liten nødløgn at jeg drakk så lite kaffe.. Kanskje han gjennomskuet meg, kanskje ikke.

Lenger opp bar det med oss, og egentlig var det jo galskap. Ikke hadde man mat eller drikke med seg men opp skulle vi. Hadde nå tid å beundre utsikten, og på en klarværsdag er det enda mer fantastisk skue..

For en utsikt og jeg måtte trekke pusten flere ganger dypt ned i lungene. Det var nå jeg kjente at jeg brukte kroppen. Svetten rant, men det brydde jeg meg ikke så mye om.

Her ser vi bygda, en liten del av den. Himmel hvor smått det virket og alle var nede i fjæra å hutra seg igjennom feiringen. Fjellene bakerst på bildet er hjemmehørende på Senja. Land som vi ser til venstre i bildet er Malangen.

Videre og videre bar det og min bedre halvdel lurte på om vi skulle gi oss. Nei, svarte jeg.. Skal opp... Bare må opp...

Motsatt side av meg så vi Skittenskarvatn. Der har man fisket med garn en gang på 70 tallet! Vi fikk ikke fisk husker jeg, men veien dit var tungt fordi det var så mye steiner. Vi var på ei hytte som en venninne av meg eide. Ikke var det innlagt vann, do, eller strøm. Heller var det ikke parabol på taket! En flott hyttetur hvor vi tente opp i vedovnen og brasa med middag.. Det var tider det!

Der var jeg kommet opp. Tre varder var det, men hvor var de berømmelige postkassene til Ti på topp? Var vi kommet til Bruna? Jeg hadde god utsikt og ser meg rundt, og oppdager en topp til. Sier til mannen at den toppen var nok Bruna, og vi var på feil topp! Jeg var så sliten at jeg maktet ikke et skritt til! Og så var det bitende kaldt! Vi snur og vender nesen hjem. Vel hjemme fikk vi høre det om å legge i vei uten mobil. Vi måtte fatte og begripe at hun var livredd for foreldrene sine. Snakk om uansvarlighet.. Det er av sine egne man skal ha det, og dessuten hadde hun rett!  Vi brukte 3 1/2 time tur/retur og jeg var så sliten i kroppen men følte meg som et helt menneske etter dusj og mye inntak av vann og en varm tallerken havregrøt! Hadde jo tross alt forbrent mange kalorier, og til nå på over en måned har jeg tatt av 5.1 kilo.. Jeg planlegger en ny forsøk samme vei, men denne gangen er det svigerdatter som skal bli med, og kanskje vi kan ta turen i kveld?

Jeg takker for alle koselige kommentarer i fra dere på forrige innlegg og som jeg setter stor pris på! Jeg ønsker dere alle sammen en riktig GOD SOMMER med mange gode sammenkomster og aktiviteter som gjør godt for kropp og sinn!